I morgen reiser jeg.

Det er nå offisielt; jeg er virkelig elendig til å pakke rett mengde tøy, for ikke å snakke om det der med å pakke koffert generelt. Og så er jeg alt for dårlig når det gjelder å velge mellom enkelte ting, for eksempel om jeg skal ha med sekk eller veske. Jeg tror jeg går for sekk, jeg har fetest sekk;

Beskyttet: Advarsel, høy furtefaktor.

Denne posten er passordbeskyttet. Skriv inn ditt passord i feltet under for å lese:

Passord:

Hei du!

Ja, du, ja. Det er noe jeg har lurt på.
Støtt og stadig er jeg inne på bloggstatistikken min, og nysgjerrig som jeg er kan jeg ikke noe annet enn å spørre leserene mine om et par ting.

Penger og prioritering og sånt.

I skrivende stund befinner både søsteren min og jeg meg i København, og i den anledning har vi blitt tvunget til sammen å overholde et budsjett. Pengene vi fikk av mamma skulle holde til mat og sånn i litt over en uke, og ja, det skulle vi klare.
Avtalen var at vi skulle få det som var til overs, så vi kunne kjøpe det vi ikke trenger. Slik gikk det:

Elmu forsvinner.

..på flere måter. Jeg har gått igang med å fjerne spor av meg selv diverse steder på internett, og om kort tid reiser jeg til Spania – og kommer ikke tilbake før en gang i august.

Jeg har et helt liv på nettet. Kanskje oppimot flere? Uansett. Jeg startet med fire mindre nettsider, som det ikke tok særlig lang tid å slette dagbokinnlegg, bilder og profilinfo fra. Deretter slo jeg meg løs på Myspace, så nå har jeg ikke lenger profil der.

Halvdød

Jada, det høres litt dramatisk ut. Vel. Det har seg slik at jeg, lørdag kveld omtrent klokken halv ti, lå ubevegelig nede på gresset et sted i Brønshøj, uten egentlig å vite nøyaktig hvordan jeg hadde landet på den måten jeg hadde gjort. Jeg hadde landet utrolig skjevt, det skjønte jeg jo med én gang. Smerten på det tidspunktet helt sikkert kunne samsvart med et brudd, men det gikk heldigvis ikke så ille. Denne gang.

«Vel, Oda. Dette høres forholdsvis tvilsomt ut. Vil du forklare?,» spør du. Og jeg kan vel ikke akkurat vri meg unna nå, som jeg har sagt såpass mye.

Jeg har forandret meg.

Ja, selvfølgelig har jeg det. Det skulle vel forsåvidt bare mangle, for alle forandrer seg, og det inkluderer også meg. Særlig det siste året har jeg forandret meg mye. Logisk nok, egentlig, da jeg har både flyttet fra det gamle, fått nye venner og nytt miljø å ferdes i.

Nå vet jeg ikke hvor mange av de jeg gikk i klasse med i fjor som leser bloggen min, men likevel. I frykt for å såre noen, og misforstå meg rett; jeg er glad for at jeg ikke henger igjen samme stadie som jeg også var for et, to og tre år siden. Det siste året har jeg lært utrolig mye, og jeg har utviklet meg mye. Det hadde jeg definitivt ikke fått mulighet til hvis jeg hadde gått i klasse med folk jeg har kjent lenge, og hadde bodd samme sted jeg har bodd hele livet, og hadde hatt så godt som de samme vanene.

Hvorfor klarer jeg ikke å bry meg?

I morgen skal jeg til årsprøve i latin, muntlig. Aldri har jeg lest så lite før en prøve, og aldri kommer jeg til å møte opp på skolen til en prøve med mindre likegyldighet til hvordan det kommer til å gå enn i morgen. Jeg skjønner det ikke selv, engang, det er overhodet ikke typisk meg å ikke bry meg – nå klarer jeg ikke engang å bry meg litt. Selv om jeg prøver.